Han mestrar byen…

Ei klok kvinne (forfattaren Elisabeth Stone) sa ein gong: Making the decision to have a child is momentous. It’s to decide forever to have your heart go walking around outside your body. Og det gjer dei. Han mestrar byen,

og han hiv seg utpå. 

Og eg står der med kameraet, og vonar det går bra. Det gjer det stort sett alltid.

Det er dette eg set sånn pris på ved å bu i byen; at barna mine lærer å handtere den. Dei kan oppleve situasjonar då dei er redde, men dei har sett forskjellig sidan dei har vakse opp her, og har lært seg å takle det. Mellom busstoppet du ser over og der vi bur ligg natthjemmet for prostituerte. Dei sit på bussen og sminkar seg, skjelvne og oppstylta.

På andre sida av gata ligg ein bustad for psykiatriske pasientar som skal ha butrening. Dei gjer mykje rart, men har folk som passar på seg. Det går overraskande bra. Litt lenger oppi gata ligg utdelingsstasjonen for metadon. Det går også bra, dei er ikkje ute etter å skade nokon, dei vil berre ha dosa si. 

Eg trur at barn som ser slikt, som lever oppi slike uttrykk for menneskeleg eksistens, blir robuste, og forstår kva det inneber med rus, prostitusjon og psykiatri. Vi kan smile av dama som snik seg over gata og rappar syrinar, eller sminkedamene på bussen. Men vi oppfører oss ordentleg, ler ikkje av dei, og går utanom dersom dei er sinte.

No virkar det som om vi bur i ein pøl, og det gjer vi ikkje. Men dette er livet, vi set ikkje i gang underskriftsaksjonar for å sleppe det eine og det andre i vårt nabolag. Vi lever og let dei leve. Slik må det vere, skal folk få ha ein stad der dei får høve til å samle seg, kome seg på beina att og skape seg eit nytt liv.