Vi sit her i fredelege Oxford og les om opptøyar og plyndring i London og Birmingham. Det synest heilt uverkeleg at områda der vi gjekk på fredag vert raida av “opprørarar”.
Bakgrunnen for desse opprøra er ikkje heilt klar for meg, men slik eg har forstått det er det utløyst av at politiet i Tottenham, nord i London torsdag skulle pågripe ein person som var mistenkt for eit brotsverk. Den mistenkte heitte Mark Duggan.
Under pågripinga trakk Mark Duggan våpen, og vart då skoten. Han døydde av skotskadane. Politiet sine “familiekontakter” hadde møte med familien til Mark Duggan, og dei vart då einige om at varslinga av foreldra til Mark Duggan om at sonen deira var død skulle familien ta seg av.
Det er noko uklart kva som vidare skjedde, men foreldra til Mark Duggan følte at dei ikkje fekk ordentleg beskjed, og at kontakta med det lokale politiet var for dårleg. Familien organiserte derfor på laurdag ein protest mot dette, og denne protesten utarta til det første “opprøret”.
Mark Duggan var av afrikansk opphav, og skal ha tatoveringar som indikerte at han var med i ein jamaicansk kriminell gjeng i Nord-London. Nokre av dei som protesterte meiner at politiet har ein tendens til å gripe inn langt oftare og meir brutalt mot farga personar enn mot andre.
Mange unge er også frustrerte over stor arbeidsløyse, over store skilnader i økonomisk velstand og over å bli forfølgde for småkriminalitet som cannabisrøyking medan dei store haiane går fri.
I drabantbyane vert ungdomsklubbar lagt ned, kommunale spareplanar går ut over dei som treng ekstra undervisning og andre tilbod som kan gjere livet betre og tryggare for dei som bur i desse områda.
Andre av dei som protesterer er ganske enkelt ute etter å lage bråk. Meldingar som “meet up at Oxford sircus – we’ll smash shops, get free stuff” har blitt utveksla på blackberry messenger, eit medium som gjer at det har gått “under radaren” til politiet, som etter kvart har fått ganske god kontroll på Twitter og Facebook.
Protestane oppsto i område av London som nærast kan reknast som slum, men den ultimate hevnen for “opprørarane” er å dra inn til dei dyre butikkane midt i byen, og knuse og rane dei. Gjengar som tidlegare sloss mot kvarandre står no saman skulder ved skulder mot politiet.
Men desse som berre er ute etter bråk – kvifor er dei det? Og kva er feil med eit land som kan fostre eit så stort antall unge som faktisk finn det å vere ute etter bråk som ein bra ting å gjere?
Det gruppepsykologiske aspektet er interessant, for desse gjengane asar nok kvarandre opp til å gjere vanvittige ting, men samtidig ville det ikkje vere grobotn for denne oppførselen viss det ikkje var noko grunnleggande feil i samfunnsstrukturen frå før av.
Eg kan på ein måte forstå den rusen desse ungdommane føler no desse dagane. Plutseleg kjenner dei seg mektige, dei kan påverke media, dei kan bli intervjua og dei kan blir frykta, om ikkje respektert. Dei har nok ikkje blitt sett på som mektige og innflytelsesrike før. Er dei det no?
Politiet går no ganske enkelt ut med oppmodingar til foreldra om å halde ungdommane sine innandørs. Mange av dei som er med på dette er veldig unge, og er nok mest med på det fordi det er forrykande spennande.
For dei som vert innestengte på jobb fordi dei ikkje kjem seg heim med t-bana, eller som er redde for å miste huset sitt i brann er det ikkje spennande, berre skræmande.
Vi kryssar fingrane for at politiet klarer å rydde opp i dette, at politikarane tek fatt i det som eventuelt må endrast politisk og at foreldra passar på barna sine. Fleire jobbar til dei som er unge, arbeidsledige og frustrerte vil også kunne gjere at slike situasjonar ikkje så lett oppstår igjen.
Viss nokon veit meir om dette enn meg, så suppler gjerne (eller korriger) i kommentarfeltet.
)
